Deathcrush – Når følelser bliver fysiske
Af Alexander Julin
Den norske trio Deathcrush leverede tilbage i 2012 en koncert på Pop Revo, der skulle vise sig at være ligeså pubertært betagende som det var en demonstration af, hvad der sker, når man integrerer sexappel i støj. Der var altså tale om en indiskutabel primal tiltrækningskraft, men også en nysgerrighed over et æstetiks brud på kodekset for noiserock (også om end at dette genreprædikat heller ikke har været noget bandet har bestræbt).
Ikke desto mindre havde den norske trio, bestående af Åse Røyset, Linn Nystadnes samt bandets nye trommeslager, Vidar Evenson, intet udgivet på daværende tidspunkt, og som de ved udgivelsen af deres debutsingle, Lesson #13 For Nanker Phelge / Fire, stod til at tage hul på deres diskografi tilbage i marts, blev det på alt andet end normal vis. Nedenstående interview omhandler altså bandets refleksioner over det utraditionelle udgivelsesformat, flexi-disc, deres udvikling fra start 2010 og til første udgivelse, seksualitet og rockmusik som uadskilleligt, ikke at begrænse sig til et medium, og at være et kunstprojekt baseret på ”dumme idéer”. Det er på norsk, og det er ikke så svært at forstå.
P/A: Hvordan opstod idéen til udgivelsesformatet for Lesson #13?
Å: Jeg og Linn har drømt om å gi ut flexi disc nesten like lenge som vi har spilt sammen, så når endelig et trykkeri startet opp igjen produksjonen var jo den saken biff.
L: I og med at vi spilte mye one-offs rundt om i verden ble det mye reisedøgn, så det tok mye lenger tid enn forventet å komme seg i studio. Vi tenker på bandet vårt som et type kunstprosjekt, samtidig som vi har mange dumme ideer vi selv synes er hysterisk morsomme… Når vi endelig skulle gi ut noe, var det litt som å være unger i godtebutikken.
Å: Linn kom opp med Magasinideen, og da måtte vi jo ha plakat også. Dobbeltsidig… Gotta love that gradient tool!
Fortæl om konceptet bag at jeres numre alle har været ”lessons” indtil nu?
Å: Det startet med at vi skrev én låt som var såpass i Glenn Brancas ånd, at vi døpte den Lesson #1 i øverommet. Denne låten ble etterhvert forkastet, plukket ifra hverandre og delene brukt i andre låter, og så fikk vi blod på tann og begynte å strø om oss med lessons. Vi har diskutert mye frem og tilbake om det er et kompliment eller ikke, å tilegne en låt til noen, men vi har landet på at alle vi har er hedersbemerkninger.
L: Men av mange forskjellige grunner!
Hvad er den ønskede hensigt med at udgive jeres første single som en del af en ”samlet pakke”? Er I på nogen måde bange for, at fokusset skulle flyttes fra musikken?
Å: Vi har lyst å presentere et bredere spekter enn bare musikken nå når vi først utgir noe! Vi liker ikke å gjøre ting halvveis, og nektet å la vår første single være nok en sjutommer i mengden.
L: Å tenke helhetlig blir bare et problem om musikken ikke har sin egen ryggrad. Det blir som redaktøren i Stool Pigeon (RIP) sa til oss, “What you do live would be so annoying – if you didn’t have the songs and sound to back it up”. Pakken representerer sider av oss, det samme gjør låta. Musikken er alltid viktigst, det er musikk vi setter høyest – men vi er ikke begrenset til ett medium når vi uttrykker oss.
Å: Og musikken var der tross alt lenge før vi fant det for godt å gi ut en magazinedownloadposterquiz-flexidisc. More… is more!
På hvilken måde ser I seksualitet som en relevant udtryksform i det at komponere og fremføre musik?
Å: En vis mann fortalte oss en gang at musikk er som sex – førstemann i mål!
L: Musikk snakker jo til det primale i mennesket, og å spille er som om å skru av alt maset i hjernen, og bare reagere. Hva du nå måtte ha i deg – alt blir strippet ned til essensen. Kjernen. Følelser blir fysiske.
Å: Kjernefysikk! Boom!
L: Det heter rock ‘n’ roll av en grunn. Når seksualitet i forbindelse med musikk kritiseres, så er det som oftest fordi sex brukes for å selge, det legges til på toppen, ikke som et naturlig uttrykk som kommer ut gjennom musikken.
Å: Det blir rart å kalle det uttrykksform, men du vet favorittlåtene dine handler om sex, lust ‘n’ longin’. Om det er trashy Snivelling Shits’ “I can’t come”, oh-so-indecent “My Sharona”, Flipper som synger “Sex Bomb Baby Yeah!” i nesten åtte minutter, Bo Diddley spelling it M-A-N eller “Will you still love me tomorrow” – Shirley, den låta handler om et one-night-stand uansett hvor søtt du synger!
I hvor høj grad/på hvilke punkter har I udviklet jer som band op til udgivelsen af Lesson #13?
Å: I og med at dette er vår første utgivelse, og vi har spilt live i et par år, så kan man vel si at vi har utviklet oss fra 0 til 100 innen Lesson #13 ble utgitt! Den største endringen fra konsertformatet til det innspilte, er vel det at vi har Vidar Evensen (Årabrot) med som ny fast trommis nå. Vidar er en trommeslager som er vant til å tenke innspilling og produksjon allerede når låten skrives, akkurat som jeg og Linn.
Hvad ligger der til grunds for, at I ikke har udgivet noget inden da, taget jeres live-aktivitet i betragtning?
Å: Det er vel nettopp live-aktiviteten som har begrenset mulighetene for innspilling…
L: I tillegg til å være så vanvittige heldige til å bli spurt om å spille konserter vi bare ikke kunne si nei til, så dro vi en band-klisjé, og måtte finne ny trommis. Ved siden av medfødt studioangst, ville Andreas bli voksen og få seg en ordentlig jobb, og ble trukket i mange retninger. Det tok litt tid før vi ville innse at eneste løsningen for å komme oss videre var å bytte trommis. Men skulle vi ha et nytt tredje medlem kunne vi ikke funnet bedre; Vidar – ene halvdelen av eminente Årabrot. Han er 100% dedikert, så nå er vi tre medlemmer som alle involverer oss i alle sider av Deathcrush.
Jeres sange har indtil nu været præget af populærkulturelle referencer, og det samme kommer til udtryk ved udgivelsen af jeres ”magasin”. Med hvilken hensigt ønsker I at integrere popkultur i et ellers lettere utilgængeligt musikalsk udtryk?
Å: Det ligger ikke noen annen Greater Plan bak dette, enn at vi liker å blande ting vi elsker, elsker å hate eller hater å elske, inn i musikken vår. Disse såkalte popkulturelle referansene kretser jo stort sett rundt musikk, men det har ikke akkurat vært like vanlig å namedroppe Snoop Dogg i noiserock som hiphop… Vårt mål har heller aldri vært å bare være et noiserock-band. Det er ukomfortabelt å oppholde seg i små bokser, vi tar heller for oss som vi vil – både når vi lager og hører på musikk. Vi liker at musikken, og også formatet i tilfellet Lesson #13, representerer mer enn bare én side av oss.
L: Hadde vi visst akkurat hvordan vi ville høres ut til enhver tid, hadde det jo ikke vært noe gøy å spille i band! Åse og jeg begynte lage musikk før vi egentlig kunne spille et instrument, så vi prøvde oss fram til det hørtes bra ut for oss. Mange av banda i platesamlingene våre oppdaget vi ikke før noen sammenlignet oss med dem. Flott måte å finne nye yndlingsband, egentlig! Deathcrush er en mash-up av Åses, Vidars og mitt hode, og vi liker det vi liker, uansett hvilken sjanger eller uttrykksform det nå måtte være. Det kan føles litt random for noen, men er det mest logiske for oss.
Deathcrush spiller på Bakken den 3. maj (RSVP) fri entré, og den 4. maj til Spot Festival. Lesson #13 For Nanker Phelge/Fire udgives via Norway Rat Record.
